perniusa

Hei! I går hadde BHS graduation! Fordi jeg er utvekslingsstudent, og CCSD er korka, fikk jeg ikke graduate, "walk" osv. Det var jo selvfølgelig ganske kjipt å måtte se alle vennene sine fra oppe på scenen, men etterpå fikk jeg heldigvis tatt bilder og vært med på festen sånn som vanlig. De tusen bildene vi tok ble selvfølgelig med i kofferten hjem til Norge, så akkurat nå har jeg ingen bevis på at jeg så ut som en smurf i går. Men, det er kanskje like greit, for de tre dagene jeg har igjen har jeg utrolig lyst til å bruke på å bare være med de jeg kommer til å savne fra tirsdag av. Det blir mest sansynlig ikke mer blogging fra USA, det er nok nå. En laaang oppdatering skal dere få når jeg kommer hjem. 

Gårsdagen var helt fantastisk. Først fikk jeg ordna meg hos Michelle, før vi stressa ned til the Orleans (som er en arena på størrelse med Lerkendal) og var med på graduation. Det var utrolig verdig, akkurat sånn som du ser på film.  Så sterkt og rørende å se alle vennene mine på en så spesiell dag. Etterpå, spiste jeg middag med min Norske familie, Amerikanske familie 1 og 2 (host family og bestevenninna mi sin), før vi åpna gaver (!!), og stakk på ice blocking sammen med Shayne, Jordan og Brandy. Da vi hadde nok frostbitt i rumpa dro vi hjem og sa hade til min Norske familie, som skulle dra, så på bilder, hoppa i boblebadet og sovna i en klump i hagen. Klokka var vel borti fem da jeg var hjemme i senga mi. Det er definitivt en av de beste dagene jeg har hatt siden jeg kom hit, men samtidig så husker jeg ikke sist jeg gråt så mye.

Nå er det visst bare det tøffe igjen. Må begynne å si hade til folk i helga, på tirsdag er jeg søren meg i Norge igjen. Det blir deilig, men er helt sykt, jeg klarer ikke å forestille meg det. Og jeg gruer meg så enormt til å si hade til folk. Spesielt de nærmeste vennene mine, familien og kjæresten. Jeg aner ikke hvordan det skal gå. Lykke til. Takk!

Hei! Nå er jeg så innmarig lei av å lese alle de sutreinnleggene. Vi har jo hele tida visst at vi skulle hjem, vi har jo lenge tilogmed gått og gledet oss til det. Utvekslingsstudentene! Vi har jo vært fullt klar over det! Hvorfor kommer det plutselig som en så stor overaskelse for meg at alle de andre skriver avskjedsbrev til vertsfamiliene sine, og at folk hver dag forteller meg hvor mye de kommer til å savne meg? Joda. Du kommer hit, bruker alt du har av tid og krefter på å venne deg til og prøve å nyte den nye tilværelsen. Når du endelig greier det, begynner folk å fortelle deg at du snart skal tilbake til det gamle. Det har liksom aldri riktig gått opp for meg. "femti dager, åja.". I dag jeg var på den siste volleballkampen. Det har vært så mange "sister" i det siste, at jeg i det siste er blitt spenna gærn. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne når folk spør meg hvorfor jeg ikke gleder meg helt sinnsykt til å dra hjem. Ja, jeg gleder meg til å se de jeg er glad i, spise mammas mat og ligge i dyne med dynetrekk igjen. Men, først må jeg si hade til mennesker jeg ikke aner når jeg kommer til å se igjen. Det er nok litt vanskelig å forstå hvordan det føles, fordi ingen av dere der hjemme forbinder livet mitt med det jeg gjør akkurat nå - og har gjort i ni måneder. Når man tenker sånn er det nok også veldig lett å ta avgjørelser med magen og hjertet i stedet for med hodet. Jeg har i hvert fall falt i den fella jeg var sikker på at jeg skulle greie å holde meg unna. Og så er det jo ikke sånn at man greier å kravle seg opp igjen, med det samme man setter en fot i Norge. Så nei, jeg vil ikke dra. Ikke fordi jeg ikke vil hjem, men fordi jeg vet jeg ikke kommer til å greie å legge dette fra meg med det første (eller andre, tredje). Det er mulig at det er en del av opplevelsen, men hjemreise er noe jeg gruer meg til hver eneste dag, samtidig som jeg prøver å forberede meg på at dette nok blir noe av det vanskeligste jeg noen gang har måtte gjøre. Og det verste av alt er at det er absolutt ingenting jeg kan gjøre med det.

Så kom den da. Dagen alle Amerikanere venter på fra de er ti år, dagen du ser i filmer og dagen du hører om hver eneste vanlige dag gjennom hele skoleåret. Jeg og Jordan hadde rett og slett ikke planlagt en dritt, så da jeg stivpynta og med blomster rundt håndleddet dro til dansen på lørdag, hadde jeg rett og slett ikke filla peiling. Jeg var så stressa og nervøs at jeg er sikker på at halve sminkelaget rant av før mr kom og henta meg. Ikke vet jeg hvorfor, men tanken på si kjole, hele den der superformelle, dritskumle date-greia (hjelp!!!), alt jeg hadde glemt (jeg måtte på shopping på selve prom-dagen liksom, fordi jeg hadde glemt greier, hurra, flink pernille), null niks planlegging og en halv skole med ville amerikanere, ble ørlitegranne for mye for en trønder, så jeg gikk rundt og skalv fra klokka var 10 om morran. Heldigvis fikk jeg hjelp med sminke og alle de greiene der, sier jeg bare. Jeez. Etter masse dritkleine bilder, fikk vi endelig lov til å dra av alle engasjerte voksne, og da ble det plutselig litt bedre.

Selve kvelden var helt fantastisk. Den kommer definitivt på mi topp fem liste sammen med konfirmasjon og musikktentamen (KØDDA). Helt utrolig koselig, fytti grisen. Vi dro på dansen, hadde det trivelig, glemte timen med fotografen (haha, bra jobba), og plutselig drar Jordan meg i arma og sier at vi må dra, fordi han hadde billetter til et eller annet show. Vi dro med en haug artige folk, så det var kjempestas. Etter det, skifta vi til Vans og Converse, og vandra rundt på The strip sammen med alle de fulle turistene. Vi satt ved the Bellagio og så vannshowet x antall ganger, det var så koselig. Så spiste vi dessert, og bare vandra rundt og tok i mot komplimenter. Sykt hvor hyggelige folk blir når du har pynta deg, altså. Bilder, komplimenter og minst tredve stykker stoppa for å prate med oss (90 prosent sa grattis, og håpa ekteskapet varte lenge). Det var i hvert fall en utrolig bra opplevelse, som jeg kommer til å huske lenge. Ikke var vi bakfulle dagen etter, eller lå med halve skolen (dere har vel sett amerikanske jentefilmer?), men hadde det dritbra. Om hele året mitt her hadde vært dritt, så hadde det uansett vært verd det, med en sånn kveld.

 
Sjukt kor vanskelig det sku vær å fest på en blomst da. (Ja, amerikanera e gammeldags)






Bestemora hans hadde lagd den, gjett om den skal gjemmes for alltid, da?


Michelle og Shayneee




Follow the









Under Eiffeltårnet





Og når jeg får de FINE bildene av hun som tok de, så skal jeg selvfølgelig legge ut de også, hah. Nå har jeg fire anatomy assignments. HURRA, og god natt!